Samtaler rett etter traumer kan være skadelig

Orlando-massakren, Nice-terroren, de utallige aksjonene i Tyrkia. Bataclan og Charlie Hebdo. Vårt eget 22. juli, som vi minnes i disse dager. Selv om det er liten grunn til å være redd er mange mennesker direkte eller indirekte berørte av slike hendelser. Vår naturlige reaksjon er å ville snakke med hverandre om vår egen frykt, og vi håper at noen snakker med ofre og ofrenes familier. Er det alltid så lurt?

Helt siden Freuds tid har vi snakket om vanskelige ting. Samtaler lar oss ventilere og løse problemer i det ubevisste, mente han. Det er intuitivt og omsorgsfullt. Kan noe så tilsynelatende harmløst være skadelig? Ja, svarer forskning og peker særlig på psykologisk debrifing. Slik debrifing innebærer vanligvis at de som har gjennomgått vanskelige hendelser møtes i grupper, gjerne umiddelbart etter og ofte kun en gang, hvor (negative) følelser knyttet til hendelse(ne) diskuteres og gjennomgås i detalj. Den amerikanske psykologforeningen har gått så langt som å advare mot slike metoder.

Når snakk om traumer blir retraumatiserende
Det er vanskelig å fastslå utbredelsen i Norge, men ulike nyhetsoppslag gir inntrykk av at det ikke er uvanlig, for eksempel i blålysetatene eller i forsvaret, med slik debrifing. Røde Kors anbefaler debrifing som en fast rutine hos hjelpekorps og det kan se ut til at dette ble brukt etter 22. Juli. Til tross for utbredelsen viser forskning at forekomsten av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan øke etter slike samtalegrupper. Det verst tenkelige scenarioet er at debrifing som brukes kort tid etter noe emosjonelt oppskakende fungerer som effektive kollokviegrupper på skolen, hvor man samarbeider om å huske best mulig før eksamen. Repetisjon, utveksling av historier og bilder eller video fra åstedet forteller hukommelsen at hendelsene er viktige og ikke må glemmes. En tilsvarende effekt kan påvirke oss som følger med på TV og internett når terroren rapporteres live.

Helsepersonell skal vite
Problemer skal ikke skyves under teppet, og som psykolog er det rart å skulle advare mot samtaler. Samtidig er det manglende evne til å glemme som kjennetegner både den allmenne terrorfrykten mange plages med og særlig de alvorlige lidelsene som invalidiserer direkte berørte. Det er svært uheldig hvis noe av denne lidelsen kunne vært unngått ved kyndig avventing med behandling og oppfølging.

Mitt buskap er ikke at vi skal glemme verdens grusomheter, men i stedet at vi bør være forsiktige med å umiddelbart ventilere følelser etter traumatiske hendelser. Dette kan og skal autorisert helsepersonell gi veiledning om. Det er viktig å minne om vårt psykologiske immunsystem og de naturlige helingsprosessene som skjer. Majoriteten av de som opplever et traume utvikler for eksempel ikke PTSD. Blant de som gjør, kan det lønne seg å vente med behandling til de akutte reaksjonene har gitt seg. Neste gang en terroraksjon kommer, noe vi dessverre vet vil skje, er min oppfordring at du skrur av nyhetsvarslingene og distraherer deg med noe annet.

 

 

 Referanser / videre lesning:

Alisic, E., Zalta, A. K., Van Wesel, F., Larsen, S. E., Hafstad, G. S., Hassanpour, K., & Smid, G. E. (2014). Rates of post-traumatic stress disorder in trauma-exposed children and adolescents: meta-analysis. The British Journal of Psychiatry204(5), 335-340.

Bisson, J. I., Tavakoly, B., Witteveen, A. B., Ajdukovic, D., Jehel, L., Johansen, V. J., … & Sezgin, A. U. (2010). TENTS guidelines: development of post-disaster psychosocial care guidelines through a Delphi process. The British Journal of Psychiatry196(1), 69-74.

Lewis, S. J. (2003). Do one-shot preventive interventions for PTSD work? A systematic research synthesis of psychological debriefings. Aggression and Violent Behavior8(3), 329-343.

Lilienfeld, S. O. (2007). Psychological treatments that cause harm. Perspectives on psychological science2(1), 53-70.

Mayou, R. A., Ehlers, A., & Hobbs, M. (2000). Psychological debriefing for road traffic accident victims. The British Journal of Psychiatry176(6), 589-593.

McNally, R. J., Bryant, R. A., & Ehlers, A. (2003). Does early psychological intervention promote recovery from posttraumatic stress?. Psychological science in the public interest4(2), 45-79.

Rose, S. C., Bisson, J., Churchill, R., & Wessely, S. (2002). Psychological debriefing for preventing post traumatic stress disorder (PTSD). The Cochrane Library.

Rose, S., Bisson, J., & Wessely, S. (2003). A systematic review of single-session psychological interventions (‘debriefing’) following trauma.Psychotherapy and psychosomatics72(4), 176-184.

Van Emmerik, A. A., Kamphuis, J. H., Hulsbosch, A. M., & Emmelkamp, P. M. (2002). Single session debriefing after psychological trauma: a meta-analysis.The Lancet360(9335), 766-771.

Wessely, S., Rose, S., & Bisson, J. (1998). A systematic review of brief psychological interventions (“debriefing”) for the treatment of immediate trauma related symptoms and the prevention of post traumatic stress disorder. The Cochrane Library4, 1-13.

Wessely, S., & Deahl, M. (2003). Psychological debriefing is a waste of time.The British journal of psychiatry183(1), 12-14.

 

 

 

 

Luke 3.: Lavterskelprestene

For noen år tilbake var jeg sommervikar ved Stavanger universitetssjukehus. Plusspoeng går til arbeidsgiver for å faktisk ha et innføringskurs for vikarene sine, det gjelder ikke alle steder hvor jeg har jobbet. På dette innføringskurset var det ulike yrkesgrupper som underviste og fortalte om den kommende arbeidshverdagen i psykisk helsevern. Sentralt sto overraskende nok sykehuspresten, i og for seg en dyktig formidler med interessante betraktninger om psykisk helse. Lite minnet om sjelesorg eller hellige bøker, i stedet var det praksisnære fortelleringer fra pasientmøter. Det religiøse var tonet ned. Vedkommende kunne like gjerne vært en sykepleier. Hvorfor var det ikke nettopp da en sykepleier?

Foruten sykehusprester finner vi (lovpålagte?) prester i fengselet, og studentprester på landets campus. Og i kirken naturligvis. Jeg har ingenting i mot akkurat det. Folk skal få lov til å ha sitt livssyn og gå til sine religiøse veiledere slik de selv måtte ønske. Prestene eksisterer imidlertid i en kontekst, nemlig mennesker i vanskelige situasjoner. Da er man i større grad prisgitt tilbudene som finnes. Ved tragiske hendelser i lokalsamfunnet blir kirken samlingsstedet og presten intervjues på TV. De er en del av kriseberedskapen ved norske universiteter. I det sekulære Norge har jeg vanskelig for å tro at det er den religiøse siden som appellerer.

Den norske kirke har lykkes med sin tilgjengelighet: «Studentprestene har full taushetsplikt, og du må ikke ha en religiøs bakgrunn eller problemstilling for å snakke med presten». De kan snakke om alt fra sosial fobi til ensomhet, sies det. Store og små spørsmål. Det er noe paradoksalt over denne stadige underkommuniseringen av det religiøse budskapet, og opphøyingen av presten til en profesjonell lytter. Man skulle tro en slik markedsføring spente bein under selve konseptet prest. Problemet, tror jeg, er at alternativene er få. Det finnes ingen livssynsnøytral, profesjonell samtalepartner med åpen dør på campus man bare kan stikke innom.

Nå må jeg avakademiseres

NB: Først publisert i spalten «Flor på en fredag» i Universitetsavisa

På mange vis er universitet en øvelse i å briljere. Det går sport i avansert fagterminologi og innfløkte spørsmål. Stadig tykkere bøker og fyldigere begrepsapparat. Samtidig lærer vi lite om å evaluere våre feilsteg, korrigere blundere og ta i mot korrigerende tilbakemeldinger. Hva skjer når de stappfulle, feilfrie hodene våre skal tilbakeføres til samfunnet – blir vi arrogante akademikere eller kan vi spre undring og nysgjerrighet?

Jeg er redd det finnes strukturelle elementer i høyere utdanning som gir næring til skråsikkerhet og arroganse, mer enn det stimulerer til nyanser og ydmykhet.  Studentene uteksamineres med finkvesset argumentasjonsteknikk og lange referanselister, klar til å møte ethvert kritisk spørsmål fra øvrigheten.

Vi kjenner det så godt fra undervisningssituasjonen. Stikk i strid med ordtaket, finnes dumme spørsmål som gjør at medstudentene sukker oppgitt eller foreleser himler med øynene. Studenter er smertelig klar over hvor mye galt som kan skje på en eksamen, og hvilke konsekvenser dette får. Uten tilbakemeldinger risikerer de imidlertid å fortsette å gjøre de samme feilene. Dårlige prestasjoner blir sjeldent fremhevet, men i stedet gjemt bort i skamfullhet. Muligheten til  gullkantet læring forsvinner like raskt som prestasjonsangsten når kandidatene forlater eksamenslokalet.

De negative følelsene knyttet til feilsteg har vi hatt med oss siden barndommen, fra foreldre og lærere som roser og berømmer flinkhet, dyktighet og gode resultat. Selvfølelsen knyttes til prestasjon fremfor nysgjerrighet og undring. Tendensen fortsetter med uforminsket styrke i skolen, forsterket av overflatiske evalueringer og vurderinger – uttrykt som tall, bokstaver eller til nøds korte kommentarer. Selv blant forskere legges negative resultater i skuffen.

Skråsikkerheten ligger nedfelt i vår menneskelige natur. Nettopp derfor må den utfordres på systematisk vis. Vi behøver større presisjonsnivå når vi utforsker våre feil. En dårlig eksamensbesvarelse skyldes ikke tilfeldigheter, men har konkrete årsaker det er nødvendig å kjenne til. For lite kunnskap, feil tolkning av oppgaven eller sviktende gjennomføring fordrer vidt forskjellige tiltak. Og dette er naturligvis ikke begrenset til teoretiske eksamener. Feil gjøres i samtaleterapi, blant kirurger og i klasserom landet rundt.

Jeg tror universitetet alltid vil og bør ha et snev av elitisme. Etter ti år i nerdenes høyborg skulle det bare mangle at jeg har mer kunnskap om psykologi enn menigmann. Kunnskap om hvordan mennesker søker etter bekreftelser på sine antakelser, fremhever egen briljanse og unngår kritiske røster.

Samtidig vet vi også at de mest kunnskapsrike er de mest ydmyke, fordi de har større oversikt over alt de enda ikke vet. Slik de fleste av oss vil oppdage hvor mye vi kan så lite om når vi vandrer langs hyllene i et omfangsrikt bibliotek. Jeg skulle ønske ti år med utdanning hadde gitt større romslighet for naiv undring og mer tid til å lære av dårlige besvarelser. Nå skal jeg ut i verden og dumme meg ut.

Si ;D podcast: hvor realistisk er Skam?

Nesten 50 000 har hørt podcasten om NRK-serien Skam hos Aftenposten. I panelet var Karoline Petronella Ulfsdatter Schau (16) og Flavio Spinetti (16) for å diskutere blant annet: 

  • I serien er det veldig mye snakk om «hooking». Er det det i virkeligheten også? (Hint: Det finnes egne hookefester)
  • Jentene i Skam finner sammen fordi de ifølge Vilde allerede i førsteklasse må begynne å planlegge russebuss. Er det realistisk?
  • Jentene ser veldig opp til dem som går i 3. klasse. Er det sånn i virkeligheten også? At de i 3. klasse er øverst på rangstigen i et slags hierarki?
  • Hva er det viktigste Skam forteller om dagens ungdomskultur?

Les mer her, og hør podcasten i soundcloud:

Gjest i PedPod

Jeg fikk gleden av å være første gjest i Sembly sin PedPod, og sammen med Kristos snakket vi blant annet om:

  • Verdien av psykologiutdannelsen i møte med elever
  • Hvordan han jobber med å motivere elevene sine
  • Hvilke utfordringer han møter i sin hverdag
  • Viktigheten av å ville utvikle seg som lærer, og verdien av tilbakemeldinger
  • Balansen mellom å formidle metodekompetanse og komme gjennom læreplanen